Var "jeg blir utnyttet" det første som slo deg da du leste hovedoppslaget til Dagens Næringsliv mandag 13. desember? Ansatte skal være parat hjemme var forsidetittelen som kanskje ga mange arbeidstakere en støkk og en litt sur følelse. Du er glad i både laptopen og iPhonen jobben betaler, men synes ikke det gir rett til å kreve deg med hud og hår når du har gått fra arbeidsplassen.
Men tenk gjennom følgende: Er dette kun snakk om forventningspress fra vanskelige sjefer, eller det faktisk en tilpasning til den "online-realiteten" vi i dag lever i.
Det er en kjensgjerning at vi er pålogget både mobiler og pc store deler av døgnet. Vi vil ha raske svar og løsninger på det aller meste. Hvilke utfordringer gir denne tilværelsen oss - enten vi er ledere eller ansatte - når det gjelder arbeidssituasjonen?
I korte trekk er det dette vår nye arbeidshverdag handler om:
- Fleksibel arbeidstid - når, hvor og hvordan?
- Balansering av arbeids- og privatliv
- Synliggjøring av innsatsen man leverer
Artikkelen i DN baserer seg på en undersøkelse Perduco har gjort for Telenor. 60% av bedriftene som er med i undersøkelsen har utstyrt ansatte med pc og mobiltelefon som gir mulighet for å motta og sende epost når det måtte være på døgnet. Undersøkelsen avslører videre at tre av fire sjefer forventer at ansatte skal være tilgjengelig utenfor arbeidstid, til tross for at arbeidsgiver ikke vil betale ekstra for den økte tilgjengeligheten.
Mellom linjene kan man lese at arbeidsgivere og sjefer forventer at ansatte stiller opp, som “betaling” for at de ansatte får ta del i - og være utstyrt med siste teknologi. En trend som antakelig ikke lar seg stoppe, men som foreløpig altså ikke er reflektert i ansettelseskontrakter og stillingsbeskrivelser.
Satt litt på spissen kan det trekkes paralleller til bransjene som de siste årene har vært i fokus fordi det forventes at de ansatte jobber langt mer enn avtalt uten overtidsgodtgjørelse. En situasjon som særlig oppstår når konjunkturene svinger i negativ retning, og ansatte føler seg presset til å stå på ekstra for å unngå permisjoner og oppsigelser. Fellestrekkene er at det jobbes når det “kreves”, høyst sannsynlig noen minutter nå og da gjennom kvelder, helger og ferier. De fleste har overhodet ingen formening over hvor stort timeantall det hele har summert seg til når året er omme. Ikke sjefene heller.
Fleksible arbeidsordninger
Et moment som helt utelates i artikkelen og kanskje også i undersøkelsen er det økende ønsket om mer fleksibel arbeidstid. Det blir etter mitt syn for enkelt bare å peke på manglende godtgjørelse for økt tilgjengelighet, uten å ta hensyn til at det i svært mange bransjer har vokst frem mer eller mindre fleksible arbeidsordninger som følge av krav fra arbeidstakerne.
Med behovet for fleksibel arbeidstid melder gjerne også behovet for fleksibelt arbeidssted seg. Sammen fører dette til at arbeidsdagen, slik man tidligere oppfattet den, er i ferd med å bli kraftig utvannet, oppstykket og delt. Jeg tror at en sjef som er vant til at en ansatt svarer epost og utfører sine plikter til andre tider på døgnet, vil ha en lavere terskel i forhold til å ringe eller sende epost til denne spesifikke personen utenfor arbeidstiden. Og er det så rart egentlig? Skal det være slik at jeg som ansatt jobber når det passer meg, mens du som sjef kun får kontakte meg mellom 8 og 16?
Til sammenligning er det ikke så veldig lenge siden dagligvarebutikken stengte kl.1630 med langåpent til kl.18 eller 19 på torsdager...
Fleksibel arbeidstid er en lovfestet rett alle arbeidstakere har i henhold til Arbeidsmiljøloven. Siden ordningen første gang ble introdusert i 1967, har det sprunget frem en rekke bransjetypiske avtaler. En av dem er fleksiavtalen i staten. Felles for de fleste er at de blir mer og mer fleksible for å imøtekomme de ansattes økende behov for tilpasning av arbeidstiden. I det offentlige ser vi til dels ekstreme tilpasninger som et viktig virkemiddel for å rekruttere og beholde ansatte.
Uansett ordning og avtale har fleksitid vokst frem som et begrep mange liker å strø om seg som et gode man har i jobben sin. I det offentlige, hvor et tidsystem som oftest er mer en selvfølge enn unntaket, er dette som regel ivaretatt på en god måte. På svært mange andre arbeidsplasser går imidlertid det såkalte fleksiregnskapet på skjønn og synsing. I mange tilfeller er det ofte basert på den enkelte ansattes bedømming av egen innsats.
Påstanden min er at det i mange miljøer og bedrifter vokser frem en arbeidsform som ikke er godt nok regulert. På den ene siden viftes det med krav til fleksibilitet og på den andre siden krav til tilgjengelighet. Dersom målsetningen er å finne en arbeidsform som begge sider er fornøyde med, som vil fungere og trekke landet videre i riktig retning, er det en sammensmelting og regulering av disse to aspektene en må sette fokus på.
Krever nye rutiner
Artiklene og undersøkelsen peker ikke unaturlig på at det å skulle være tilgjengelig hele tiden, både er skadelig og lett fører til en smell for de mest engasjerte.
Muligheten til å jobbe når og hvor det måtte passe, understøttes av nye produkter og løsninger hver dag. Dette vil neppe la seg stanse. Utfordringen ligger høyst sannsynlig i å legge til rette for at dette skal kunne foregå på en så skånsom og riktig måte som overhodet mulig. Debatt, regler og intern opplæring/veiledning i rutiner og arbeidsform er kanskje veien å gå for å møte en mer fleksibel arbeidsdag.
Balansering av arbeids- og privatliv
Var du en av dem som ble opprørt over artikkelen? Da er du kanskje i en arbeidssituasjon hvor jobben tar mer tid enn det du sitter igjen med til familie, fritid og venner.
Eller er du en av dem, som i bytte med fleksible arbeidstider, synes det bare er rett og rimelig at sjefen ringer når du allikevel jobber en onsdag kveld?
Dette er naturligvis ikke noe forsøk på å undergrave det faktum at det ett og annet sted finnes tyranner av sjefer som ustanselig forventer svar døgnet rundt, også etter at du har tilbakelagt et voksent dagsverk og vel så det. Det er utvilsomt nyanser i dette, men er det virkelig representativt for tre av fire sjefer, slik oppslagene i mediene skal ha det til?
Kan det tenkes at flere av de ansatte i undersøkelsen har en stor grad av fleksibilitet i arbeidsdagen sin, men ikke helt har funnet den rette formen på samarbeid på tvers av ulike arbeidstider og hjemmets grenser?
Gamle lover og regler for arbeidstid, så vel som rutiner og oppfatninger av samarbeidsform, må etter alt å dømme tas opp til vurdering dersom dagens forventninger fra både ansatte og ledere skal fungere.
I mellomtiden gjelder det å finne en balansegang som passer deg selv, din døgnrytme og ikke minst familie. Ikke gjør det til noen fanesak å skulle være tilgjengelig 24/7, det er som regel ikke tvingende nødvendig å svare en innkommende epost lørdag morgen, bare fordi en annen har valgt å jobbe da. Sørg for å samle opp småsakene til noen reelle, men korte arbeidsøkter. Er du “til stede” i arbeidsoppgavene dine da, er det lettere å være til stede i ditt eget liv etterpå. Det er lett å gå i fellen og bare skulle gjøre noen småting hele tiden. Det er da man føler at man jobber ustanselig, uten at en nødvendigvis får gjort så mye nyttig.
Synliggjøring
I den andre enden av skalaen finner man hele yrkesgrupper som lever av fleksibilitet og tilgjengelighet. Men også enkeltpersoner som har satt seg som mål å klatre i karrierestigen. Mennesker som vet at prisen man må betale i form av arbeidsinnsats og timer er høy. Det verste er dog ikke at disse som gjør en ekstra innsats ikke får synliggjort tiden sin (hvilket kanskje kan være en ulempe når lønnsforhandlinger står for tur). Men det virkelig triste er at de mest energiske og pliktoppfyllende som ikke evner å begrense seg selv, går glipp av muligheten til selv å følge med på hvor mye en faktisk jobber. Videre mister nærmeste overordnede, og i siste instans ledelsen i bedriften, muligheten til å følge med og iverksette tiltak i god tid før den ene pliktoppfyllende arbeidstakeren etter den andre får sin smakebit av et ublidt møte med den berømte veggen.
Husk for all del at det er ditt ansvar å synliggjøre den innsatsen du legger inn på jobb - uansett hvor du måtte befinne deg. Minuttene det tar deg å svare på en epost eller ta en kjapp jobbtelefon, blir fort til timer. Timer blir til uker og deretter til tapt arbeidsfortjeneste i stor grad. Ikke la det renne ut i sanden, sørger du for å dokumentere den tiden du faktisk arbeider, slipper du kanskje den litt sure, kjipe følelsen neste gang en arbeidslivsundersøkelse slås stort opp i mediene.
Fleksibel arbeidstid er ikke nytt, heller ikke muligheten til å holde orden på den
Undertegnede har lang fartstid i firmaet, både i form av år og arbeidsoppgaver. For ti år siden lanserte vi for første gang, og trolig som første leverandør på markedet tidsregistrering via mobiltelefon. WAP var den gangen det nye og mobiltelefonenes eneste vei ut på Internett. Jeg husker godt at vi ringte rundt til ulike redaksjoner for å få best mulig oppmøte på pressekonferansen som fant sted på Grand Hotel. De mest fremtidsrettede redaksjonene den gangen (i hovedsak datablader) fattet interesse og møtte opp. De mer tradisjonelle avisene hang seg opp i at det hele dreide seg om “stemplingsur”, og overså nyhetsaspektet av hva konseptet med mobiltelefon angikk. De fikk seg i beste fall en god latter. Fleksibel arbeidstid er ikke nytt, det er heller ikke muligheten til å kunne holde styr på den uansett hvor man befinner seg. Det gjelder bare å sette den i sammenheng med andre aspekter ved arbeidslivet for å få til en god debatt og sunn utvikling fremover.
Etterord og personlig erfaring
For min egen del kunne jeg ikke tenkt meg å bytte ut den fleksibiliteten jeg selv har. Å slippe stresset så altfor mange barnefamilier opplever hver morgen. Å kunne spasere og levere yngstemann i barnehagen i fred og ro etter at sola har stått opp på formiddagen. Å spise middag med familien i rimelig tid på ettermiddagen. Eller å ta et avbrekk midt på dagen. Disse mulighetene er, for liten og stor og i den livssituasjonen jeg i øyeblikket befinner meg i, veldig viktig. Så viktig er denne tiden, at det sammen med den gleden jeg ellers finner i arbeidsoppgavene mine er uproblematisk å ta igjen timene på kveldstid eller i helgene. Men jeg ville hatt store samvittighetskvaler med å skulle jobbe på denne måten, uten å registrere og synliggjøre tiden min. Det er altså hva man gjør i et tidsystem. Jeg registrerer inn på formiddagen, ut på ettermiddagen, inn igjen på kvelden og så videre. Iblant et fravær i jobbsammenheng eller noen timer fri midt på dagen. Fra pc, terminal eller mobiltelefon. Tilstedetiden min blir summert og forteller meg til enhver tid hvor mange timer som kan avspaseres, hvor mange feriedager jeg har igjen etc. Informasjonen er alltid tilgjengelig, bare et klikk unna. Ettersom tilstedetiden allerede er kjent for systemet, har jeg et 100% riktig grunnlag for å føre timer på prosjekter, kunder som skal faktureres mm.
Jeg innser at dette lett kan oppfattes som reklame. Hvilket det for så vidt også i denne settingen er. Jeg vil allikevel benytte anledningen til å presisere at dette først og fremst har sitt utspring i et brennende engasjement for konseptet tidsregistrering og timerapportering. Som altså inngår både i mitt daglige arbeid og arbeidsform.
For yrkesgrupper og mennesker som aldri har hatt noe forhold til denne måten å registrere tid på, kan det helt sikkert virke tungvint. Sannheten er at det hele handler om rutine og tar noen sekunder av arbeidsdagen. Noen sekunder hver dag blir kanskje til noen minutter hver måned. Men alle som har forsøkt den manuelle måten å komme frem til riktig overtidsutbetaling, feriedager til gode og korrekt beregnet fleksitid, vet at dette krever timer på timer hver måned. Gang så dette opp med ti, hundre eller kanskje tusen ansatte og tenk gjennom hva man kunne utrettet eller tjent i samme tidsrom. Sett fra både arbeidstakers og arbeidsgivers ståsted bør dette være et svært enkelt regnestykke.
Tommy Flovild Engebretsen
Utviklingsansvarlig i Norsk Tid as