Ved årsskiftet dukker gjerne spørsmålet om fleksibilitet i arbeidsdagen opp i media. Ofte med en litt annen vinkling enn hva som ble brukt forrige år. De siste ukene har mediene viet mye oppmerksomhet til tidsbruksundersøkelsen som Statistisk sentralbyrå (SSB) la frem i midten av januar.
Undersøkelsen konkluderer med at menn i snitt jobber en time og 14 minutter mindre på fredager enn for ti år siden. Resten av uken jobber vi like lenge som før. For kvinner er forskjellen bare 17 minutter, men forklares ved en utjevning ettersom flere kvinner jobber fulltid enn tidligere.
Betyr dette rett og slett at vi totalt sett jobber mindre enn tidligere? Og er det samtidig forklaringen på hvorfor arbeidsmarkedsundersøkelsen gjennomført av Randstad kunne fortelle oss at vi har fått mer å gjøre de senere årene?
Er det bare gevinster ved at vi har mer fri, eller taper vi noe på dette?
Ikke bare sjefene
I kjølvannet av slike undersøkelser er det ikke rart at mediene øyner seer- og lesertall og trekker frem "godsakene" fra statistikken. Det skulle bare mangle når det sort på hvitt står at ledere og ansatte i akademiske yrker korter ned arbeidstiden på fredager med nesten to timer. Slikt må naturligvis følges opp med tv-innslag der spesielt menn hygger seg i skibakken, på hytta og andre steder. Steder mange bare drømmer om å tilbringe en hel fredag.
Det som kanskje ikke kommer like godt frem i TV-innslagene er at småbarnsforeldre, og da spesielt fedre, korter ned arbeidsdagen omtrent like lenge/mye på fredagene. Det må vel kunne ansees for å være en salgbar gladsak det også? Selv om den kanskje ikke trekker like mange seere som at sjefen jekker den første pilsen på hytta, lenge før andre har tenkt på å gå hjem.
Men at tallene påvirkes av at også småbarnsforeldre og folk i kontor-, service- og omsorgsyrker har kortere fredager, er det sannsynligvis liten tvil om.
De fleste vil antakelig helst unngå å assosiere sjefen i solveggen på hytta med det faktum at vi det siste tiåret har fått bedre arbeids- og levevilkår. Men at far bruker flere timer ekstra hjemme med barna på fredager, og at folk flest har mulighet til å forlenge helgen, er ikke det noe vi har ønsket oss lenge da?
Har vi virkelig fått bedre tid?
Dersom man ser tilbake og sammenligner arbeidssituasjonen vi har i dag med hvordan den var for de fleste på åtti- og nittitallet, vil trolig mange være enig i at det var langt mer tid til kakefredager, småpludring i gangene og lange lunsjer på den tiden. Slikt var både akseptert og mange steder nærmest slik det skulle være.
Jeg tør påstå at det i dag, grunnet strammere økonomi og helt andre krav til effektivitet, finnes en naturlig forklaring til at undersøkelsene viser at vi jobber kortere samtidig som vi har fått mer å gjøre.
«Frynsete» statistikk
I kjølvannet av medieoppslagene de siste ukene har flere bloggere og ledere i ulike bransjer forsøkt å forklare tidsbruksundersøkelsen med at vi har fått så fleksible arbeidsdager at det blir vanskelig å sammenligne den gang og nå. For i dag har vi nemlig smarttelefoner slik at vi kan jobbe når det passer oss. Og det gjør vi visstnok også, det er bare det at ingen vet når vi gjør det.
Det er vanskelig å se for seg en SSB-analytiker løpe rundt i skiløypene med stoppeklokke på fredagene, så det er kanskje grunn til å mistenke at statistikken blir litt "frynsete" i kantene.
Samme lover – endret arbeidsmønster
I 1967 innførte det som i dag er NHO arbeidstidsreformen fleksitid. Retten til fleksibel arbeidstid fikk noe senere plass i arbeidsmiljøloven (§10-2 Arbeidstaker har rett til fleksibel arbeidstid dersom dette kan gjennomføres uten vesentlig ulempe for virksomheten). Det er verdt å merke seg at det videre i arbeidsmiljølovens § 10-7 heter seg at "det skal foreligge en oversikt som viser hvor mye den enkelte arbeidstaker har arbeidet". Dette løses enkelt med et system som tidBANK, men fortoner seg som veldig tåkete uten.
Samtidig ble det innført tak på overtidsarbeidet arbeidsgiver kunne pålegge ansatte. Dette er overtidsgrenser som den dag i dag årlig kontrolleres av arbeidstilsynet og som for mange bedrifter fører til politianmeldelse og store bøter.
Lovene er ikke vesentlig endret fra den gang. Men det er måten det jobbes på i svært mange yrker. Behovet for, og kravet om fleksibilitet er større en noen gang. Samtidig som den økende mengden arbeidstakere som møter veggen, viser at det fortsatt bør finnes regler som fortsatt beskytter disse.
Leverer du?
Vi hører fra tid til annen om kjente næringslivsledere som uttaler at "det er ikke så nøye hvor få eller mange timer du jobber, bare du leverer". Er disse lederne kjent med de nevnte paragrafene? Og er de kjent med at enkelte mennesker responderer ulikt på slike budskap?
De mest velbalanserte fortsetter antakelig som før, mens noen ser på det som en oppfordring til å jobbe døgnet rundt. Og atter andre føler det kanskje som et press og sammenligner seg med kollegaen med hushjelp og store barn, og som uten problemer kan strekke arbeidsdagen til kl. 21 hver kveld.
Vi er alle forskjellige og har ulike målsetninger både mht karriere og i forhold til å finne mening med det vi driver med til daglig.
Som utvikler, leder og medeier i en privat kunnskapsbedrift er det all grunn til å tenke at undertegnede burde ha en innstilling til registrering av arbeidstid på lik linje med nevnte næringslivsledere. «Bare vi leverer, så spiller det ingen rolle hvor mye eller lite vi jobber».
Men det er ikke slik! Og det er ikke fordi jeg er programforpliktet til å innta denne holdningen. Sannheten er at jeg trenger oversikten systemet gir meg, for å ta vare på min egen tid. Når engasjement veier tyngre enn tid og rom, blir det fort tilbakelagt altfor mange arbeidstimer. Jeg trenger å se tallene som forteller meg at jeg med god samvittighet kan ta ut innarbeidet tid i en fridag. Eller fredag som det også kalles nå til dags!
På overordnet nivå for avdelingen og bedriften trenger jeg å se at medgått tid på prosjekter og oppgaver er i tråd med det som blir planlagt. Og bruke tallene til å planlegge enda bedre i fremtiden. Og jeg trenger å se at det som planlegges er på et balansert nivå slik at det ikke resulterer i verken unødvendig overtid eller i verste fall sykefravær.
Tillit, åpenhet og rettferdighet gir fornøyde ansatte
Erfaringsmessig er det de arbeidstakerne som jevnt og trutt er pliktoppfyllende, som jobber det de skal og gjør det de skal, som blir mest glad i et system som tidBANK.
Tallene i systemet viser nemlig leder i avdelingen at Kari riktignok ikke sitter på kontoret til kl.22 slik Olav i perioder gjør. Men i snitt viser de at hun faktisk jobber mer enn Olav i løpet av et år, har langt mindre sykefravær, og koster mindre da det aldri er snakk om å utbetale overtid. Og attpåtil løser hun alle arbeidsoppgaver med glans! Kanskje er det faktisk Kari og ikke Olav som fortjener lønnspålegg i år allikevel?
På samme måte kan de avsløre at noen kontinuerlig passer på å jobbe litt for lite eller ineffektivt. Kanskje som et resultat av at de er på feil hylle, mistrives eller av andre årsaker helst skulle vært et helt annet sted. Uansett en oppgave for leder å ta tak i, som kanskje bør gjøre endringer i arbeidsoppgaver eller lignende som må til for at også disse skal trives og yte det som forventes av dem.
For enhver leder i alle norske bedrifter burde det i større grad handle om å følge med og ta vare på sine ansatte (og seg selv) på best mulig måte, heller enn å leve i troen på at man klarer å se differansen på Olav og Kari ut i fra inntrykk og ideer basert på hvem man tidvis finner hengende over kontorpulten sent på kveld flere dager i uken eller som støtt og stadig sender møtereferat og kontrakter til kunder halv ett på natten.
Hva taper vi?
Hvis det skulle være slik at det er et snev av sannhet og realisme i påstanden om at kakefredagene vi hadde i forrige århundre, i dag er byttet ut med skiturer på hytta. Er det i så tilfelle en god utvikling?
Vi lager med tidBANK et system som støtter bruken av hjemmekontor og muliggjør registrering av arbeidstid hvor man enn måtte være. Kombinert med mange gode løsninger for samhandling og ikke minst videokonferanser, er det enkelt å gjøre jobben og også samarbeide på tvers av bygrenser, hyttegrender, kontorer og land.
Men klarer vi å ta vare på de små diskusjonene, erfaringsutvekslingen og det mellommenneskelige som går på forståelse og innsyn i hverandres hverdag? Altså alt det som ikke direkte har med jobben å gjøre, men som indirekte påvirker samarbeidsform og forståelse for hverandres livssituasjon og andre forhold. Saker som fort kan føre til at enkelte oppfattes som vanskelige og vrange, fordi vi ikke over kakene har fanget opp de små tingene som tidligere ville gjort at vi hadde forståelse for hvorfor det i en periode kan være slik for enkelte?
Har du klart å finne nye, eller bevare arenaer (på tvers av arbeidstakere, ledere og avdelinger) som erstatter kakefredagene, er det ingen fare.
Men om så ikke er tilfelle, har du tatt et skritt frem ved å sørge for at alle er mer effektive og allikevel kan jobbe en drøy time mindre på fredager. Men i realiteten har du muligens tatt to skritt tilbake fordi du nå blir nødt til å finne to ekstra ledige timer i uken til å ta igjen det som har gått tapt på det mellommenneskelige planet...
Hva tenker du? Er alt greit, eller var enkelte ting bedre før? Er det behagelig å jobbe fra hytta på fredagene? Eller bør man etterstrebe å finne balansen mellom nytt og gammelt mønster?
Slå gjerne følge med oss på Facebook, Google+, Twitter eller LinkedIn og fortell oss hva du mener der!
Les også: